ipraksis

Er jeg den eneste som blir fattigere av å se på luksusfellen eller?

Satt i godstolen og streamet litt på TV3.no sine Luksusfellen episoder. Sesong 4 episode 10 for å være nøyaktig ( klarte selvsagt også å få med meg en epsiode senest i natt, i 3-tiden).

Uansett, for dere som ikke har sett episode 10, så handler den i hovedsak om spillegjeld. Stakar Cato har blant annet spilt bort mongfoldige tusen kroner på nettet og trenger hjelp.

Noen andre som følger litt med på luksusfellen? I så fall, hvorfor?

Sitter nemlig her og lurer på hvorfor jeg ser på dette.Er nok fordi jeg liker å se folk rote det til for å så få hjelp til å bygge seg opp igjen. I tillegg er det jo alltid litt spennende å se hvor mye gjeld de har. Alt virker jo gjerne litt mer logisk for oss uten de største økonomiske problemmene.

(utrolig tøft å melde seg på et slikt program, all respekt til deltakerne).

Hvor mye jeg lærer av å se slike pogram er derfor uvisst, selv om bevissthetsnivået på pengebruk gjerne stiger litt.

For etter å ha sett epsioden i kveld fikk jeg plutselig veldig lyst til å spille litt på nettet. Noe jeg selvsagt gjorde hehe.

Så TV3, dere skylder meg 100 kr.

Jeg hadde aldri komt på å spille på nettet uten å ha sett programmet hehe. Blir nok rettens vei nå ja.

Etter å ha spilt kom jeg selvfølgelig også på hvorfor jeg ikke liker å spille pengespill. Selvfølgelig først og fremst fordi jeg taper penger, men også det at jeg tenker på mine tapte kroner resten av kvelden. Blir stresset bare jeg mister en 10-kroning jo. Hvordan folk da kan spille bort flere tusen på en dag, og på noe så kjedelig som slots( med 25 spinn i minutet blir det fort store tap), skjønner ikke jeg.

Jeg skal uansett bruke resten av kvelden på å sitte å surmule over min tapte hundrings. Om jeg ikke finner noe å se på tv da :P

Og om dere lurer spilte jeg altså blackjack hehe.Og selvsagt vant jeg litt i begynnelsen.

Men jeg spilte mest for gøy, ikke et mål om å bli rik. Kan alltids bli rik på odds i stedet hehe. Statset nemelig en ti-kroning der og jeg. Ja jeg vet, jeg var i skikkelig high roller modus ikke sant.

Så nå må HERCULES vinne over ATLETICO MADRID i kveld.

I tillegg må LIVERPOOL spille uavgjort mot BLACKBURN den 12/1.

Og for de som lurte, her snakker vi om fotball.

Hva sier dere, har jeg en sjangs?

Blir det full pott på oddsen, får jeg altså tilbake mine 100kr tilbake fra Betway (tror jeg), yey.

Kan også nevne at Liverpool på en måte er favorittlaget mitt. Men de sliter litt for tiden. Så klarer dere uavgjort Liverpool, blir jeg stolt. Er ikke så kravstor jeg nei hehe.For meg trenger dere ikke å vinne alt, ikke før etter 12 januar iallefall.Dessuten, slik det ligger an nå, er uavgjort for Liverpool en seier.

Men nok fotballprat, poenget mitt var:

Han her er hot:

Noe som ikke kan sies om online betting.

Noen andre som har spilt med ekte penger på nettet?

Kjenner dere noen som burde meldt seg på luksusfellen?

Enkelt. Fordi folk sover vel. Så Shhh..

Ikke rart vi kaller søndag for hviledag.

Å siden vi først er inne på temaet.  Noen som er enig i at religion skaper mer vondt enn godt?

Det eneste gode kristendommen har gitt meg er fri på søndager, lengre skoleferie og en hyggelig liten pengepott da jeg som 14-åring endelig ble konfirmert.

Joda, jeg er kristen jeg. Men bare fordi det er så mye enklere enn å melde seg ut av kirken. Tross alt, kanskje jeg vil gifte meg en gang.

Er online spill et gjemmested eller en personlig utviklingsplattform?

En studie hevder blant annet at:

- Onlinespill gir bedre sosiale ferdigheter-

Og jeg må si meg helt enig, men det kommer selvsagt an på deg selv om hva du spiller.

Mange av de mest populære online spillene krever en viss form for interaksjon med andre spillere for å overleve. Ikke minst for å bli best. Men er det ikke slik at de som ?mislykkes sosialt? i den virkelige verdenen ofte er de som tar over den virtuelle verdenen?

- HELP!!! need better social skills?-

-Play World of Warcraft, it works!-

Mitt forhold til online spill bygger på følelsen av bortkastet tid. Men hvor bortkastet er det egentlig?

Det var ikke mange kveldene siden tankene mine begynte å reflektere over nettopp dette. I beste leggetid vel og merke. Typisk!

Heldigvis var hjernen min relativt effektiv den kvelden. Etter ca. 30 min var den godt fornøyd med nattens arbeid og kom opp med en konklusjon som til og med hørtes fornuftig ut dagen etter.

Saken er:

Jeg vil ikke si at min personlighet har forandret seg som følge av spillingen. MEN, den har blitt mer synlig, og ikke minst ovenfor fremmede. Jeg har blitt mer åpen, flinkere til å gi av meg selv.

Ikke misforstå meg nå. En utvikler ikke sosiale ferdigheter av å drepe en drage med tre piltaster.  Smartere av det blir du nok heller ikke, i alle fall ikke street smart hehe.

I Chatboxen!

I tell you!

Det er der de sosiale poengene ligger. Kall det også gjerne for "timewaste boxen" eller "pauseboxen" om du vil

Godt brukt i spill med mye dødtid.

- Jeg spiller ikke, jeg bare chatter -

- ja særlig!

Joda, det er faktisk sant.

Chatten lærer deg å småprate

Å ikke bare med en person om gangen, ofte flere. Det er multi skills det.

For meg handler sosiale ferdigheter mye om nettopp dette å småprate med fremmede eller personer du ikke kjenner så godt. Overfladisk snakk rett og slett.

En klan chat i et spill er det perfekte stedet å øve seg på slikt. Den perfekte test arenaen.

For det første. Halve praten består av å hilse på spillere som kommer online og å si farvel til spillere som går offline. Samstemt selvfølgelig. Alle skal jo si hei og farvel så da må jo du også, for å ikke føle deg utenfor. Du blir på en måte tvunget til å være sosial.

Det blir fort veldig mange klemmer. Selv blant gutta. Skriftlig vel og merke.

Selvsagt kommuniserer du også en del med personer utenfor klanen din. Å da får en virkelig brynet seg på litt av hvert av personligheter.

Vær deg selv

Du må også gi av deg selv på nettet. Vis hvem du er, vær litt personlig. Test publikumet ditt. Når har du mulighet til å vise sider av deg selv som du kanskje ikke tør å vise ellers. Være litt mer slik du har lyst å være. Eten det er å vise mer følelser, dele mer av egne historier/meninger,  spøke mer,  etc.

Sjekk responsen du får. Så lenge du gir av deg selv vil personer rundt deg ofte finne deg interessant, uansett så rar du av og til måtte virke. Og så lenge du ikke vil noen vondt selvfølgelig.

Bli en spammer. Selv om chatten står i ro, så skal ikke det hindre deg. Trikset her er faktisk å snakke med seg selv. Da får en alltid respons til slutt, samt at en sprer litt humor.

Om du plutselig skulle få hatbrev, kan du i alle fall prise deg lykkelig med at du alltid kan gå bare til virkeligheten hehe.

Du bestemmer selv hvor involvert du vil være. Det er jo tross alt ikke unormalt at personer forelsker seg i hverandre. Jo da, jeg vet om flere spillere som har giftet seg i virkeligheten etter å ha møtt hverandre gjennom et spill.

I tillegg vet jeg om personer som ikke deltar i chatten fordi de ikke har tid. Da sier det seg selv at du ikke får særlig mange sosiale poeng. Det er også de som ofte er i chatten, men sjelden sier noe. En blir nok ikke mer sosial intelligent av det heller.

Det er helt utrolig hva folk en kan møte på online. En lærer virkelig å forholde seg til litt av hvert. Å det er ikke bare arbeidsløse mammagutter som spiller online. Det er alt fra suksessrike businessfolk til travle hjemmemødre. Til og med bestemødre.  Fra språkkåte utlendinger til rosa jentunger som gjerne vil være din bestevenn.

Hehe, en skulle kanskje tro at det var middelaldrende menn som skulle være de største stalkerne. Men ikke der jeg spiller nei. I stedet blir jeg forfulgt av småunger. Litt slitsomt, men også dem kan ha litt å fortelle.

Jo, det er faktisk en del mobbeoffer og andre barn som har det vanskelig som spiller. Små barn som blir mobbet og trenger noen å snakke med. Som trenger en venn. Og når en tenker på at det ofte er jevngamle som gjør hverdagen vanskelig for dem, er det ikke rart de kontakter oss som er noen år eldre. Vi i 20-årene er jo tross alt veldig kule, men ikke voksne nok til å gidde å mase :P

Som jeg nevnte ovenfor. En møter litt av hvert. En lærer hvordan en skal forholde seg til ulike personer. Noe kun de mest sosialt intelligente er flinke til spør du meg.

En ting har i alle fall jeg lært. Det er ikke alltid de personene som virker mest interessante som nødvendigvis er det. De mest innelukkede av oss kan ha de utroligste historiene. Vi må bare gi dem en sjangse til å blomstre før vi dømmer dem. Noen knupper trenger tross alt litt mer tid, men er like fine for det. Kanskje ofte litt mer spesielle.

Å så bare for å nevne en ting. Spillet jeg spiller har nok en gjennomsnittsalder på rundt 25-30år. Men en finner spillere i alle aldre.

Å bare en liten ting til..

SMILE og vis hvem du er :)

Personer som ikke bruker smilefjes virker sure og kjedelige. De er rett og slett kjipe å prate med på nettet. Det samme gjelder selvfølgelig sms og all annen form for ansiktsløs kommunikasjon.

Og om du lurer, å bruke smile fjes betyr ikke at du må smile. Det finnes faktisk sure fjes også. Det finnes faktisk smilefjes for helt utrolig rare og lite saklige utrykk/bevegelser.

For å sette det litt på kanten. Smilefjes hjelper deg å vise frem din personlighet. Uten har du rett og slett ingen.

Mine svake sider

Min jakt på fordelaktige feil med meg selv.

Jeg er innkalt til annen gangs intervju. Mitt første annen gangs intervju. Denne jobben vil jeg ha mer enn alt annet. Tror den er perfekt for meg. Bla bla bla?

For å komme til saken. Og det høres kanskje overlegent ut- jeg kommer ikke på noen svake sider. Ingen jeg vil dele.

Selvsagt har jeg lest haugevis av artikler om forberedelser til jobbintervju. Hvor viktig det er å vise at du er reflektert. Ofte da over dine svake sider.

Jeg er reflektert nok ja. Jeg er en dagdrømmer, en perfeksjonist som utsetter ting til siste liten. Som ikke klarer å begrense seg. Det er ikke alltid jeg klarer å utrykke meg klart nok heller, noe jeg absolutt ikke kan si. Kombinerer du dette med ærligheten min, kan ting fort misforstås.

Men dette kan en jo ikke si, ikke rett ut i alle fall. Så trengs litt omformulering. Men hvordan??

Nå snakker jeg ikke så lavt lenger heller, så kan ikke bruke den. Har også blitt mer åpen, så heller ikke den.

Perfeksjonisten i meg

Hmm? Tenkte kanskje jeg kunne dele litt av perfeksjonisten i meg. Ser ingen annen utvei.

For meg, det å være perfeksjonist, har nok veldig mye å gjøre med konkurranseinstinkt og stolthet. Jeg ønsker å være god, gjerne best. I tillegg er arbeidet mitt veldig personlig, så å levere fra meg noe dårlig, noe jeg ikke er stolt av, er ydmykende. Derfor går jeg ofte grundig til verks, ofte for grundig. Heldigvis har jeg blitt bedre på akkurat dette med å begrense meg, gjennom studiene, gjennom prosjektarbeid. Det første jeg nå tenker på nå når jeg begynner på noe, er hvor store rammer skal jeg sette.

Det var vel ikke så verst? Tror jeg skal bruke det.

Ok det var en svakhet, må finne minst to til.

Kan oppleves som aggressiv

Jeg liker å argumentere for mine meninger. Og blir da blir jeg ofte veldig engasjert. Stemmeleiet opp noen hakk. Noen ganger kan det høres aggressivt ut. Allikevel syns jeg  selv at jeg også er flink til å lytte og å slippe andre til. Innrømmer lett om jeg har tatt feil. Og er flink til å unnskylde om noen føler jeg går for langt, om det viser seg å være nødvendig.  Samtidig som jeg prøver å gjøre det klart at det ikke er personlig. Er ikke helt nordlending heller da. Bare sånn halvveis på det verste hehe.

Litt usikker om jeg skal nevne denne. Har tross alt ikke vært ute i jobbverdene før, ikke hvor jeg har måtte argumentert. Noe som absolutt kreves i denne stillingen. Tror denne egenskapen kan ses på som både positivt og negativt. Nordlendinger er jo kjekke folk de, men de får det sagt. Ofte litt vel voldsomt for min smak.

Kanskje jeg får plusspoeng for å nevne dette med nordlendinger. Viss de har samme humor vel og merke. Viss ikke for jeg bare ta frem sjarm smilet mitt hehe. Er det en nordlending til stede, skal jeg i alle fall nevne det. Tror de liker å høre hvor generelt  rappkjeftetede de er. Å vise at du har humor er vist viktig på jobbintervju. Bare det ikke blir for mye spøk.

Bare en igjen?dette går fort gitt. Hjelper vist å skrive blogg. Eller kanskje jeg ikke trenger en til? Med så mye svada inn i mellom svaret mitt, har du på en måte snakket nok. Et lite tips fra meg der. Men hold deg til saken.

I verste fall, om de forventer enda mer etter den salven kan jeg alltid nevne at jeg:

Mumler litt når jeg er usikker.

Er selvfølgelig veldig bevist på denne, ikke minst tempoet når jeg snakker. Heller ikke alle som forstår dialekten min like godt. Har absolutt blitt flinkere.

Har faktisk blitt flinkere. Dette er min klassiske svakhet jeg alltid nevner på jobbintervju. På mitt aller første intervju fikk jeg faktisk respons på at jo de merke litt av det av og til.  På senere intervjuer har det responsen vært det motsatte. Nei, det merket de ikke noe av. Det er vel noe som kommer med erfaring. Dette med å snakke klart og tydelig, og ikke minst rolig under press.

Tror jeg har det spørsmålet i boks, eller hva?

Nå gjenstår det bare kunsten i å huske det en har lært, om det så handler om seg selv. Hjelper ikke å kjenne seg selv inn og ut når en ikke klarer å formulere det riktig på intervjuet.

Jeg avslutter med et utdrag fra en artikkel:

- De verste menneskene er dem som ikke har selvinnsikt nok til å se at de har et problem. Sier du at du ikke har noen svake sider, mister du troverdighet. Og ikke glem at de som intervjuer deg kanskje har minst like mange svakheter som deg, om ikke flere.

Jeg zoomer aldri helt ut, men...

Det er en liten kamp for meg å ikke drømme dagene bort. Da særlig rolige dager. Betyr det at jeg konsentrasjonsvansker? En avhengighet? Noen sier det er sunt, andre hevder sex er den eneste løsningen. Hvor gal er jeg egentlig?

Dagdrømmer skjer som oftest automatisk uten at vi tenker over det. Det jeg gjør mest er å visualisere. Når en med vilje går inn for å se for deg en hendelse. Ikke nødvendigvis en hendelse du vil skal inntre. Men noe som virker spennende, ofte hvor jeg er en annen enn meg selv. Om ikke forbedret eller i en situasjon jeg ønsker å være.

Bare for å gjøre en ting klart. Jeg vil ikke være noen andre enn meg selv. Bare mer suksessfull kanskje. Men det positive i meg sier at det kommer. Det kommer.

Det positive med det- det skal mye til for at jeg kjeder meg. "å kjede livet av seg", nei ikke meg. For å si det på en annen måte. Når jeg gjør noe som kjeder meg, da kan jeg fort begynne å visualisere, forsvinne i en annen verden. Det verste er at hendelsene som ofte  blir visualisert er de samme. Stykkevis. Gjentatte ganger etter hverandre.

En ting er å kaste bort tid ved å drømme seg bort, en annen når en drømmer det samme om og om igjen. Det er bortkastet tid det.  Sukk.

På en måte tror jeg det er noe jeg bevist gjør for å få tiden til å gå. Det er som å spise snop. En bare må ha det, ofte! Vanskelig å stoppe. Det gir meg en god følelse, så lenge det varer. Etterpå får jeg selvfølgelig dårlig samvittighet. Har jo kastet bort så mye tid. Hvor gøy det en var. Tapt tid jeg kunne brukt på å utvikle meg selv, å ikke mine drømmer.

Å drømme seg bort er vel helt normalt. Men å drømme seg bort som noen annen, det kunne jeg spart meg for. Tror mitt nye nyttårsforsett skal være å visualisere mer om meg selv hehe. Samtidig som jeg skal prøve å dagdrømme mindre da selvsagt. Same old same old.

Personlig mener jeg at drømmer er sunt. Men ikke for mye. Å gjerne noen som er realistiske. Bare noen i alle fall. Å ofte er de det. Som nå for tiden. Nå dagdrømmer jeg om en skikkelig jobb innenfor det jeg har utdannet meg som. Problemet er jo bare at istedenfor å forberede meg til mitt neste intervju til drømmejobben, drømmer jeg meg bort. Ser for meg selv få jobben, ta alle med storm osv. Hehe. Litt irriterende kan du si.

Heldigvis er jeg en realist. Men en positiv realist. Blir det dårlig vær i morgen, så blir det dårlig vær. Da sier jeg ikke at "det blir nok bedre enn ventet skal du se". Kall meg negativ, jeg kaller det uansett å være realistisk. Det er nok mer i det lange løp at en virkelig oppdager den positive innstillingen min til livet. Det er nok der dagdrømmeren i meg kommer inn ja.

Realisten i meg liker å se på dokumenterer. Å holde meg oppdatert på hva som skjer i den virkelige verden er viktig og engasjerende. Jeg liker å reflektere.

Jeg er selvsikker, men ikke på den klassiske frekke måten(ofte fremstilt av den klassiske bergenseren). Jeg drømmer ja, men jeg skjønner jo at virkeligheten er noe helt annet. Alt går ikke som planlagt. En er gjerne ikke god nok(kan ikke kunne alt), eller har en ikke tilfeldighetene på sin side. Det viktigste er å ikke bli flau. Det å ikke få drømmejobben, eller jobb med en gang etter studiene for eksempel. Ikke noe å være flau over. Det er her min positivitet kommer inn. En kommer ingen plass ved å deppe, en må bare stå på.

En ting er jeg glad for. Jeg drømmer meg kun bort når jeg er alene. Jeg trives i mitt eget selvskap kan du si. Men, det kjekkeste er å være sammen med andre. Allikevel har jeg ikke et behov for å være omringet av mennesker døgnet rundt.

Når det er sagt. Dagdrømming er jo litt praktisk og da. På bussen for eksempel. Spesielt når en har glemt mp3 spilleren. Bussturen er over på et blunk. Bare pass på å ikke bli avhengig.

Som sagt, jeg kjeder meg aldri, jeg bare kaster bort tid. Men ikke på bussen. Det er nok derfor jeg liker kystbussen så godt. Spesielt en halvfull kystbuss, hvor en får en hel seterad for seg selv. Da lener jeg armen inntil vinduskarmen og drømmer meg bort med god samvittighet.

Hehe, kom nettopp også på en annen positiv ting med dagdrømming. Ikke bare kan det brukes på bussturen, men også på joggeturen. Skjønner ikke at folk kan jogge en mil uten å drømme seg bort jeg altså. Selv klarer jeg bare 15-20 min på tredemøllen før jeg blir lei. Jeg som er ekspert i dagdrømming. Hva tenker egentlig dere maraton løpere på når dere løper?

Det som irriterer meg mest er når drømmene trenger seg frem når jeg absolutt har viktigere ting å gjøre. Selv om dagdrømmingen absolutt har påvirket karakterene mine på skolen, vil jeg ikke påstå at det dreier seg om konsentrasjonsvansker. Jeg har tross alt avsluttet studiene mine med gode karakterer. Men de kunne vært bedre. Men det er mye i verden som "kunne" vært bedre, høyere, lavere osv.

Jeg er en perfeksjonist. Eller ikke så mye nå lenger. Det ble for slitsomt, spesielt kombinert med dagdrømmene. Å være en dagdrømmer og en perfeksjonist fører bare til mye dårlig samvittighet. Anbefales ikke.

I tillegg blir jeg aldri nervøs foran for eksempel en eksamen. Da kan du tenke deg hvordan det da går i forberedelsestiden. Det blir mye dagdrømming av slikt. Mindre lesing. Ofte siste liten lesing. Det er jeg god på.

Lurer på hva som er verst. Å være et nervevrak før eksamen, eller en dagdrømmer..

( Crestock.com )

Dagdrømmer kommer ofte når en har god tid. Hmm...jeg må bli mer bussy.

Noe som minner meg på et annet nyttårsforsett jeg tror jeg skal ha i år(skal bestemme meg før året er ute hehe). Å si mer ja. Være mer med på ting jeg ikke alltid er så fristet til på bestemte tidspunkt og formdager. Når jeg er sosial drømmer jeg ikke (ok, veldig mye mindre)

Kan også nevne at dagdrømming er noe jeg tror begynte etter at jeg flyttet til en mer øde plass for å si det mildt. Den har nok alltid vært tilstede, men ble forsterket veldig etter at vi flyttet fra byen.

Jaja, fantasien er i alle fall i orden. Heldigvis. Kreativ kan jeg også være, når det kreves.

Å ja, så klart jeg liker fantasy filmer. Men jeg klær meg ikke ut som rollefigurene i filmene for å si det slik. Jeg drømmer jo bare selvsagt at jeg er dem hehe;).

Derimot merker jeg at jeg til tider lever meg litt vel inn i enkelte filmer. For å si det sån, tårene triller litt for ofte av og til. Glade tårer selvsagt. Måtte til å me ta til tårene når en hund vant en vollyballkamp for laget sitt i en barnefilm. Det er pinelig det! Heldigvis ser jeg aldri sånne filmer sammen med noen, noe som sier seg selv selvsagt. Hva kan jeg si, lite å se på tv ;)

Woot woot! Rett før jeg skulle til å avslutte, fant jeg en artikkel som hevder at dagdrømmer er livsviktige(yey):

"Ny forskning viser at det å la hjernen vandre både er helt vanlig og muligens også veldig viktig i forbindelse med det å sette seg mål, gjøre oppdagelser og leve et balansert liv"

Eller vent. Fant også en artikkel som mener dagdrømmer gjør folk deprimerte. Dammit! Nå som jeg var så lykkelig gitt. Men jeg tar ikke sorgene på forskud jeg nei, løsningen har de nemlig også funnet.

"Sex er det eneste som hjelper"

Dessverre må jeg nok kanskje si meg mest enig i artikkel to, men ligger å vipper. Utenom det med sex. Det vet jeg lite om. Er tross alt jomfru. Og singel. Så får prøve å drømme meg frem til en annen løsning, som nevnt i artikkel en.

Dagdrømming får deg virkelig til å reflektere over ting. I alle fall meg.

Men men...viktigste er: kanskje jeg ikke er så unormal allikevel. Eller, hva syns du?

Er fortsatt litt forvirret. Er dagdrømming en svakhet? Trenger nemelig flere å ramse opp på mitt jobbintervju i morgen, men syns kanskje det blir litt vel personlig hehe.

Et helt nytt år. Nye muligheter. Nye løfter. Nye fristelser.  Ettersom de to første dagene i 2011 var en helg, teller de jo så klart ikke. Eller? Jo kanskje, men bare det jeg vil skal telle da selvsagt. Blir mindre stress av sånt. Noe som minner meg på:

Kjære dagligvarebutikker?hvorfor??hvorfor må dere alltid ha julegodt på tilbud i januar? Min desidert største motstander på min vei mot et sunnere liv i Januar måned. Min gjenganger av et nyttårforsett.

Når det er sagt. Det er egentlig litt flaks at vi har en gyldig grunn til å starte det nye året på mandag (helg teller aldri- gylden regel). Jo da, mandager er kjipe nok de. Men også fylt med optimisme. Hvor mange av oss planlegger ikke å forandre livet vårt hver mandag, hver bidige uke? ?Neste mandag, da?da?da? Da, hva da?

Mandag må jo være Den Store Knekkebrød Dagen. Det er alltid sånn det begynner.

Dagen da pasta, poteter, brød og alt av usunnheter blir en stor FY. Så kommer Tirsdag, den store ?æeh, tror eg utsette min nye livsstil til neste mandag jeg hehe? dagen. Etterfulgt av dager med dårlig sannvittighet helt til neste mandag. Da får du en ny sjanse. Så lett som bare det. Helt "Gratis", pakket inn av ingen ringere enn deg selv.

Kjekt med pakker. Spesielt dem hvor merkelappen avslører deg som giver. Da får en ofte mer av det en ønsker seg enn av det man trenger.

Off, når har det snart gått 60 min. 60min av min første mandag i 2011. Og det verste er: Eg er tom for knekkebrød!

Kjøp mer sier du. Herregud sier jeg: de har jo julegodt på halvpris! Rett med kassen. Jeg er sjanseløs. Sukk! Tror jeg venter til neste mandag jeg.

Godt nytt år!